Flytende busslast

Den som venter paa noe godt... (Vi har ventet paa aa komme oss inn til bloggen, og ENDELIG funket det igjen!)

Karen
Vi startet Malaysiaferden med et herlig opphold i Kuala Lumpur, og derfra maatte vi ta buss til byen hvor vi har praksis - Ipoh. Da vi ankom busstasjonen, naermet klokka seg avgangstid, og folkene rundt oss var helt ville i fletta og stressa for aa faa penger og stappe oss inn i bussen. De ropte og sprang, og fortalte oss at naa MAATTE vi komme oss inn i bussen. Neste buss ville ikke gaa foer om tre timer.

Det var bare ett problem. Jeg var helt sinnsykt tissetrengt.

Bagasjen fant plassen sin i bussen, og der satt vi. Paa forskjellige plasser i bussen og med en bussjaafoer som ikke kunne engelsk i det hele tatt. Hos meg begynte det allerede aa bli blaerekrise, og jeg trodde allerede etter 10 minutter at jeg skulle svime av bare av tissetrengthet. Vi fikk plutselig hoere at bussturen ville ta 2,5 timer, og jeg trodde jeg skulle daue av mismot og halv-panikk. For det foerste var vi paa en motorvei, for det andre var det ikke lagt inn noen stopp, og for det tredje skjoente ikke bussmannen engelsk. Jeg husker jeg tenkte at det var den mest haaploese situasjonen jeg noensinne hadde vaert i. Sannsynligvis var det det ogsaa!

Jeg proevde aa holde meg, og kunne ikke snakke. Snakking foerte nemlig til blaerespreng, saa det unngikk jeg som best jeg kunne. Jeg fikk likevel spurt Tonje om hun kunne gaa fram til sjaafoeren og forklare problemet, og det gjorde hun tvert. Hun stod der framme ganske lenge, og jeg tenkte at dette her kan ikke gaa bra. Da hun kom bakover i bussen, slo hun ut med armene og sa: -Jaja, det vil vise seg om han forstod hva jeg sa... Han hadde bare reagert med rare hodebevegelser.

Haaploesheten innhentet meg, og jeg saa ingen ende paa motorveien. Plutselig saa jeg likevel en aapning! Et skilt viste at vi naermet oss en bensinstasjon, og jeg oeynet et mikroskopisk haap. -SJE, TONJE! EITT DO-SKILT!!

Og tror dere ikke bussen sakket ned og tok av mot venstre?! Det gjorde han soeren, hakke meg. Jeg trodde jeg skulle rope ut min glede, men unnlot aa gjoere det da jeg saa at resetn av passasjerene kikket dumt paa hevrandre og lurte paa hva i helsikke sjaafoeren holdt paa med! Han stoppet, og jeg gikk smilende, fornoeyd og helt sprengt bort til stasjonen, og der fikk jeg tisset paa det styggeste, kvalmeste og beste doet jeg noengang har vaert paa!

Naar enden er god... :)

Jeg tror vi tar Jorunnhistorien i morgen, egentlig. Og etter det kommer alvoret. Det er ikke faa inntrykk vi sitter igjen med etter bare en eneste uke i praksis paa en spesialskole i Malaysia...

Karen