På norsk jord

Så var eventyret over, og alle tre har plantet bena godt ned på den norske jorda igjen. Vi sitter igjen med en bråte inntrykk, opplevelser og minner etter den fire uker lange praksisen, og det har vært fantastisk å kunne være en del av skolehverdagen til barn med spesielle behov og utfordringer i et helt fremmed land. Det har på mange måter vært utfordrende, og dette står som et tydelig eksempel på at utfordringer vel så ofte står med positivt fortegn som med det motsatte.

Men, altså. Jeg lovet en superstjerneoppdatering i sist blogginnlegg, og jeg synes jeg skylder dere tålmodige sjeler et aldri så lite referat fra den hendelsen. Det hadde seg slik at vi var på et av våre sedvanlige besøk på et av Ipohs kjøpesentre, og da vi nærmet oss scenen ved utgangen til kjøpesenteret, hørte vi plutselig at det var noen som sang. Når vi kom enda nærmere, oppdaget vi en flokk med pressefolk, og undertegnende foreslo straks at det kunne være en lokal vri på Idol-konseptet.

Gutten sang en relativt catchy sang - jeg husker faktisk refrenget enda - og vi tre ble revet med i opptredenen. Vi sang med på det vi oppfattet, og stod egentlig ganske lett dansende på bakerste rad da det plutselig kom fra høyttalerne: "WELCOME TO MALAAAYSIA!". Artisten ropte det midt i sangen, og alle snudde seg sporenstreks mot tre jenter som ikke akkurat var anonyme der de stod hvite i huden blant en hel gjeng innfødte.

Men det var ikke slik vi ble kjendiser, selv om noen kanskje trodde poenget allerede hadde kommet.

Vi gikk nemlig opp en etasje for å kjøpe is, da vi så at det skulle være platesignering. Artisten viste seg altså å ikke bare være en lokal idol-artist, selv om heller ikke dét er bare bare, og han var tydelig en populær herremann også utover scenekanten i Ipoh. Undertegnende luktet presselunta og holdt seg i is-etasjen, mens hun sendte de to andre ned til signeringsbordet for å skaffe souvernir. De gikk ned for å kjøpe tre eksemplarer, og jeg fulgte hele seansen. Plutselig var det ikke den stakkars Sony BMG-artisten som stod i fokus - nå var det viktigste for mediefolkene å få bilder av de nordiske jentene mens de mottok autografen til fyren som egentlig var hovedperson. De ble bedt om å smile inn i alle kameraene, og artisten selv var henrykt over responsen fra utlendingene. Mulig han så for seg karriere i Norge og Europa etter en slik mottagelse, uten at jeg på noen som helst måte kan konkludere ut fra faktiske kilder.

Enden på visa var at de kom i fullt av aviser, uten at vi fikk tak i noen av dem. Artig likevel, og vi mangler ikke akkurat bevis. Jeg har faktisk et på lur, og det skal dere jammen meg få se!

Hilsen Karen reisende Mac

Digiloo, digilei - alla tittar paa mej!

Naa kan alle i Norge sette fingertuppen fin ned mot gulvet, utfoere en pekebevegelse og se ned mot bakken. Der har dere oss. Under dere. Paa andre siden av kloden. Tre hvite nordkvinner som menger seg med en blanding av indere, kinesere og malayer. Saant blir det historier av.

Vi kan ikke akkurat ta alt paa en gang, men en liten historie for hver av oss kan vi sjenke dere naar vi foerst har kommet i gang. Det startet allerede paa flyplassen i Kuala Lumpur!

Tonje
Det skal ikke stikkes under noen som helst stol at Tonje har med seg en meget stor koffert. Ikke skal det stikkes under bord eller krakker heller, for denne kofferten har baade stoerrelsen og vekten langt oppe paa den beromte skalaen. Etter foerst aa ha tatt tog(?) for aa komme til bagasjen, kom vi relativt kjapt til rullebaandet hvor koffertene vaare skulle befinne seg. Jorunn fant kofferten sin foerst, og tok den av baandet uten de store problemene. Neste koffert ut var en tidligere nevnt Tonjekoffert, og stoerrelsen og vekten bidro ikke akkurat til aa gjoere jobben med aa faa den av baandet enkel. Gigantiske (i Karen-skala) loesnegler gjorde heller ikke sitt til aa forenkle prosessen. At hele baandet var omringet av mennesker, var heller ikke saerlig gunstig.

Tonje gikk likevel loes paa oppgaven med paagangsmot og vilje. Den skal hun ha for.

Excuse me..? Excuse me...?

Folkene flyttet seg motvillig, og Tonje forflyttet seg i takt med kofferten mens hun iherdig proevde aa faa tak i haandtaket med nylimede negler. Det var ikke akkurat enkelt. Omsider fikk hun utrolig nok tak paa kofferten, men da meldte det seg straks et nytt og uventet problem. Sekken hun hadde paa ryggen inneholdt nemlig en jakke, og denne jakka var av den lange sorten. Den hadde i tillegg en blafrende snor hengende, og denne snoren bestemte seg for aa vikle seg inn i nevnte koffert. Tonje maatte dermed henge paa kofferten enda noen meter, og det var ingen som var interessert i aa hjelpe henne da de saa at koffert, Tonje og den innviklede traaden saa ut til a smelte sammen paa bagasjebaandet. Hun fikk seg likevel ut av floken etter en stund, og det utrolige er at alt dette tok i underkant av ti sekunder.

Naar enden er god...

Den historien ble saa lang at vi tar Jorunn-historien og Karen-historien i morgen! Naa har vi funnet en nettkafe, og det er masse aa fortelle om baade kulturforskjeller, nye opplevelser og kontrastfylte foelelser. Stay tuned!

NB: Overskriften er selvforklarende, og har utspring i at vi er de eneste hvite vi har sett i hele Malaysia :p

Ansvarsfordeling på høyt plan

Det er mye som skal være på plass før man sveiper over halve jordkloden med fly, og dette har vi reiseklare selvsagt tatt til etterretning. Løpet er liksom kjørt hvis man kommer på en viktig detalj når flyet letter fra Flesland, og dette har i forkant av turen ført til heftig listeskriving. Det hjelper ikke om man sitter på en viktig forelesning på skolen - detaljplanlegging har i disse dager førstepri på alle arenaer.

Vi har egentlig fordelt planleggingen litt, og det kan oppsummeres slik:

Tonje - full kontroll på alt det organisatoriske:

• Hæ?! Må vi FORHÅNDSBETALE hotellet? Det GÅR ikke an! Prinsippsak!
• Jeg må få gjort disse oppgavene før vi reiser, hvis ikke klarer jeg ikke slappe av!
• Har dere med kontraktene for utenlandspraksisen i dag? (åj, det glemte vi!)
• Vi MÅ få kontakt med skolen nå, altså!

Karen - satser mest på smådetaljer:

• Jeg har kjøpt reiseapotek! Dere trenger ikke å tenke på noe, for jeg fant en brosjyre som jeg fulgte til punkt og prikke!
• Nå har jeg skrevet liste over alt som skal være med i håndbagasjen! (Detaljert)
• Det MÅ være basseng på hotellet vi bestiller, altså!
• Hmm, hvilke klær skal vi reise i egentlig? Her er det jo iskaldt, i Amsterdam er det litt varmere, og i Kuala Lumpur kommer vi til å daue av varme! Det går jo ikke an å velge!

Jorunn - en fantastisk kombinasjon av laidback og småstressa:

• Vi trenger da ikke å ta med så mye! Kjøper da alt vi trenger nedi der! Eller...?
• Jeg fant faktisk passet mitt i går! (Glisende)
• Karen, hva SKAL du egentlig med de øreproppene? (Øh, aner ikke. Legger dem på plass, jeg!)
• Det går ikke opp for meg at det bare er TI dager til vi reiser!

Ti små dager og netter, en rekke lister og en hel del spenning gjenstår før vi letter fra Regnbyen, og det har vel strengt tatt ikke gått helt opp for oss riktig enda.

Karen

Nordboere på klimaflukt

Så var det oss, da.

Bergens stolthet - Tonje, Årdals urbanbonde - Jorunn, og meg. Vi snakker tre lærerspirer i 20-årsklubben som reiser med pass, forventninger og en god porsjon vilje til det ukjente landet Malaysia, og for den nysgjerrige kan jeg fortelle at Tonje finnes til venstre på bildet, Karen i midten og Jorunn helt til høyre.










For den som lurer:
Karen holder en krabbe (den er ikke SÅ liten!)
Jorunn har fått i seg litt mye sukker (Høyre)
Tonje er.. Tonje! (Venstre)


Tiden har gått kjappere enn skyggen til Lucky Luke, og nå prøver vi å gjøre oss klare for en praksisperiode litt utenom det vanlige. Jeg har skrevet litt om turen her, og innlegget kan egentlig sees som et slags bakgrunnsteppe.

To uker og én dag til avreise. Absurd og herlig. Presentasjon av Malaysia-trioen følger!

Karen