Flytende busslast

Den som venter paa noe godt... (Vi har ventet paa aa komme oss inn til bloggen, og ENDELIG funket det igjen!)

Karen
Vi startet Malaysiaferden med et herlig opphold i Kuala Lumpur, og derfra maatte vi ta buss til byen hvor vi har praksis - Ipoh. Da vi ankom busstasjonen, naermet klokka seg avgangstid, og folkene rundt oss var helt ville i fletta og stressa for aa faa penger og stappe oss inn i bussen. De ropte og sprang, og fortalte oss at naa MAATTE vi komme oss inn i bussen. Neste buss ville ikke gaa foer om tre timer.

Det var bare ett problem. Jeg var helt sinnsykt tissetrengt.

Bagasjen fant plassen sin i bussen, og der satt vi. Paa forskjellige plasser i bussen og med en bussjaafoer som ikke kunne engelsk i det hele tatt. Hos meg begynte det allerede aa bli blaerekrise, og jeg trodde allerede etter 10 minutter at jeg skulle svime av bare av tissetrengthet. Vi fikk plutselig hoere at bussturen ville ta 2,5 timer, og jeg trodde jeg skulle daue av mismot og halv-panikk. For det foerste var vi paa en motorvei, for det andre var det ikke lagt inn noen stopp, og for det tredje skjoente ikke bussmannen engelsk. Jeg husker jeg tenkte at det var den mest haaploese situasjonen jeg noensinne hadde vaert i. Sannsynligvis var det det ogsaa!

Jeg proevde aa holde meg, og kunne ikke snakke. Snakking foerte nemlig til blaerespreng, saa det unngikk jeg som best jeg kunne. Jeg fikk likevel spurt Tonje om hun kunne gaa fram til sjaafoeren og forklare problemet, og det gjorde hun tvert. Hun stod der framme ganske lenge, og jeg tenkte at dette her kan ikke gaa bra. Da hun kom bakover i bussen, slo hun ut med armene og sa: -Jaja, det vil vise seg om han forstod hva jeg sa... Han hadde bare reagert med rare hodebevegelser.

Haaploesheten innhentet meg, og jeg saa ingen ende paa motorveien. Plutselig saa jeg likevel en aapning! Et skilt viste at vi naermet oss en bensinstasjon, og jeg oeynet et mikroskopisk haap. -SJE, TONJE! EITT DO-SKILT!!

Og tror dere ikke bussen sakket ned og tok av mot venstre?! Det gjorde han soeren, hakke meg. Jeg trodde jeg skulle rope ut min glede, men unnlot aa gjoere det da jeg saa at resetn av passasjerene kikket dumt paa hevrandre og lurte paa hva i helsikke sjaafoeren holdt paa med! Han stoppet, og jeg gikk smilende, fornoeyd og helt sprengt bort til stasjonen, og der fikk jeg tisset paa det styggeste, kvalmeste og beste doet jeg noengang har vaert paa!

Naar enden er god... :)

Jeg tror vi tar Jorunnhistorien i morgen, egentlig. Og etter det kommer alvoret. Det er ikke faa inntrykk vi sitter igjen med etter bare en eneste uke i praksis paa en spesialskole i Malaysia...

Karen

Full kontroll

Én dag og én natt igjen.

Jeg vet ikke med Jorunn og Tonje, men jeg har iallefall endevendt skap og skuffer etter sommerklær og andre duppeditter i lang tid allerede. Særlig i dag. Jeg har sjekket alt opp mot mine flotte og detaljerte lister, og har kunnet konstatere at alt er i den skjønneste orden. Kofferten aksepterte faktisk all bagasjen min, og jeg kunne smile fornøyd da jeg lukket den uten det minste problem.

Men - og dette er viktig:

Det er fortsatt én dag og én natt igjen til vi skal reise. Med andre ord har jeg altfor god tid på meg til at jeg klarer å la kofferten stå så fin og ferdigpakket som den er nå - jeg kommer garantert til å måtte dobbelt- og trippelsjekke, og trillekoffterten min vil garantert få enda mer å drasse på i løpet av de få timene som gjenstår til avreise. Jeg sier at det er kofferten som må drasse, slik at jeg beroliger den delen av meg som er redd for at jeg tar med meg altfor mye. Ganske lur tankegang, vil jeg si.

Jeg klarer snart ikke vente!

Karen

Ansvarsfordeling på høyt plan

Det er mye som skal være på plass før man sveiper over halve jordkloden med fly, og dette har vi reiseklare selvsagt tatt til etterretning. Løpet er liksom kjørt hvis man kommer på en viktig detalj når flyet letter fra Flesland, og dette har i forkant av turen ført til heftig listeskriving. Det hjelper ikke om man sitter på en viktig forelesning på skolen - detaljplanlegging har i disse dager førstepri på alle arenaer.

Vi har egentlig fordelt planleggingen litt, og det kan oppsummeres slik:

Tonje - full kontroll på alt det organisatoriske:

• Hæ?! Må vi FORHÅNDSBETALE hotellet? Det GÅR ikke an! Prinsippsak!
• Jeg må få gjort disse oppgavene før vi reiser, hvis ikke klarer jeg ikke slappe av!
• Har dere med kontraktene for utenlandspraksisen i dag? (åj, det glemte vi!)
• Vi MÅ få kontakt med skolen nå, altså!

Karen - satser mest på smådetaljer:

• Jeg har kjøpt reiseapotek! Dere trenger ikke å tenke på noe, for jeg fant en brosjyre som jeg fulgte til punkt og prikke!
• Nå har jeg skrevet liste over alt som skal være med i håndbagasjen! (Detaljert)
• Det MÅ være basseng på hotellet vi bestiller, altså!
• Hmm, hvilke klær skal vi reise i egentlig? Her er det jo iskaldt, i Amsterdam er det litt varmere, og i Kuala Lumpur kommer vi til å daue av varme! Det går jo ikke an å velge!

Jorunn - en fantastisk kombinasjon av laidback og småstressa:

• Vi trenger da ikke å ta med så mye! Kjøper da alt vi trenger nedi der! Eller...?
• Jeg fant faktisk passet mitt i går! (Glisende)
• Karen, hva SKAL du egentlig med de øreproppene? (Øh, aner ikke. Legger dem på plass, jeg!)
• Det går ikke opp for meg at det bare er TI dager til vi reiser!

Ti små dager og netter, en rekke lister og en hel del spenning gjenstår før vi letter fra Regnbyen, og det har vel strengt tatt ikke gått helt opp for oss riktig enda.

Karen

Nordboere på klimaflukt

Så var det oss, da.

Bergens stolthet - Tonje, Årdals urbanbonde - Jorunn, og meg. Vi snakker tre lærerspirer i 20-årsklubben som reiser med pass, forventninger og en god porsjon vilje til det ukjente landet Malaysia, og for den nysgjerrige kan jeg fortelle at Tonje finnes til venstre på bildet, Karen i midten og Jorunn helt til høyre.










For den som lurer:
Karen holder en krabbe (den er ikke SÅ liten!)
Jorunn har fått i seg litt mye sukker (Høyre)
Tonje er.. Tonje! (Venstre)


Tiden har gått kjappere enn skyggen til Lucky Luke, og nå prøver vi å gjøre oss klare for en praksisperiode litt utenom det vanlige. Jeg har skrevet litt om turen her, og innlegget kan egentlig sees som et slags bakgrunnsteppe.

To uker og én dag til avreise. Absurd og herlig. Presentasjon av Malaysia-trioen følger!

Karen