Digiloo, digilei - alla tittar paa mej!

Naa kan alle i Norge sette fingertuppen fin ned mot gulvet, utfoere en pekebevegelse og se ned mot bakken. Der har dere oss. Under dere. Paa andre siden av kloden. Tre hvite nordkvinner som menger seg med en blanding av indere, kinesere og malayer. Saant blir det historier av.

Vi kan ikke akkurat ta alt paa en gang, men en liten historie for hver av oss kan vi sjenke dere naar vi foerst har kommet i gang. Det startet allerede paa flyplassen i Kuala Lumpur!

Tonje
Det skal ikke stikkes under noen som helst stol at Tonje har med seg en meget stor koffert. Ikke skal det stikkes under bord eller krakker heller, for denne kofferten har baade stoerrelsen og vekten langt oppe paa den beromte skalaen. Etter foerst aa ha tatt tog(?) for aa komme til bagasjen, kom vi relativt kjapt til rullebaandet hvor koffertene vaare skulle befinne seg. Jorunn fant kofferten sin foerst, og tok den av baandet uten de store problemene. Neste koffert ut var en tidligere nevnt Tonjekoffert, og stoerrelsen og vekten bidro ikke akkurat til aa gjoere jobben med aa faa den av baandet enkel. Gigantiske (i Karen-skala) loesnegler gjorde heller ikke sitt til aa forenkle prosessen. At hele baandet var omringet av mennesker, var heller ikke saerlig gunstig.

Tonje gikk likevel loes paa oppgaven med paagangsmot og vilje. Den skal hun ha for.

Excuse me..? Excuse me...?

Folkene flyttet seg motvillig, og Tonje forflyttet seg i takt med kofferten mens hun iherdig proevde aa faa tak i haandtaket med nylimede negler. Det var ikke akkurat enkelt. Omsider fikk hun utrolig nok tak paa kofferten, men da meldte det seg straks et nytt og uventet problem. Sekken hun hadde paa ryggen inneholdt nemlig en jakke, og denne jakka var av den lange sorten. Den hadde i tillegg en blafrende snor hengende, og denne snoren bestemte seg for aa vikle seg inn i nevnte koffert. Tonje maatte dermed henge paa kofferten enda noen meter, og det var ingen som var interessert i aa hjelpe henne da de saa at koffert, Tonje og den innviklede traaden saa ut til a smelte sammen paa bagasjebaandet. Hun fikk seg likevel ut av floken etter en stund, og det utrolige er at alt dette tok i underkant av ti sekunder.

Naar enden er god...

Den historien ble saa lang at vi tar Jorunn-historien og Karen-historien i morgen! Naa har vi funnet en nettkafe, og det er masse aa fortelle om baade kulturforskjeller, nye opplevelser og kontrastfylte foelelser. Stay tuned!

NB: Overskriften er selvforklarende, og har utspring i at vi er de eneste hvite vi har sett i hele Malaysia :p