På norsk jord

Så var eventyret over, og alle tre har plantet bena godt ned på den norske jorda igjen. Vi sitter igjen med en bråte inntrykk, opplevelser og minner etter den fire uker lange praksisen, og det har vært fantastisk å kunne være en del av skolehverdagen til barn med spesielle behov og utfordringer i et helt fremmed land. Det har på mange måter vært utfordrende, og dette står som et tydelig eksempel på at utfordringer vel så ofte står med positivt fortegn som med det motsatte.

Men, altså. Jeg lovet en superstjerneoppdatering i sist blogginnlegg, og jeg synes jeg skylder dere tålmodige sjeler et aldri så lite referat fra den hendelsen. Det hadde seg slik at vi var på et av våre sedvanlige besøk på et av Ipohs kjøpesentre, og da vi nærmet oss scenen ved utgangen til kjøpesenteret, hørte vi plutselig at det var noen som sang. Når vi kom enda nærmere, oppdaget vi en flokk med pressefolk, og undertegnende foreslo straks at det kunne være en lokal vri på Idol-konseptet.

Gutten sang en relativt catchy sang - jeg husker faktisk refrenget enda - og vi tre ble revet med i opptredenen. Vi sang med på det vi oppfattet, og stod egentlig ganske lett dansende på bakerste rad da det plutselig kom fra høyttalerne: "WELCOME TO MALAAAYSIA!". Artisten ropte det midt i sangen, og alle snudde seg sporenstreks mot tre jenter som ikke akkurat var anonyme der de stod hvite i huden blant en hel gjeng innfødte.

Men det var ikke slik vi ble kjendiser, selv om noen kanskje trodde poenget allerede hadde kommet.

Vi gikk nemlig opp en etasje for å kjøpe is, da vi så at det skulle være platesignering. Artisten viste seg altså å ikke bare være en lokal idol-artist, selv om heller ikke dét er bare bare, og han var tydelig en populær herremann også utover scenekanten i Ipoh. Undertegnende luktet presselunta og holdt seg i is-etasjen, mens hun sendte de to andre ned til signeringsbordet for å skaffe souvernir. De gikk ned for å kjøpe tre eksemplarer, og jeg fulgte hele seansen. Plutselig var det ikke den stakkars Sony BMG-artisten som stod i fokus - nå var det viktigste for mediefolkene å få bilder av de nordiske jentene mens de mottok autografen til fyren som egentlig var hovedperson. De ble bedt om å smile inn i alle kameraene, og artisten selv var henrykt over responsen fra utlendingene. Mulig han så for seg karriere i Norge og Europa etter en slik mottagelse, uten at jeg på noen som helst måte kan konkludere ut fra faktiske kilder.

Enden på visa var at de kom i fullt av aviser, uten at vi fikk tak i noen av dem. Artig likevel, og vi mangler ikke akkurat bevis. Jeg har faktisk et på lur, og det skal dere jammen meg få se!

Hilsen Karen reisende Mac