Naar ting blir satt i perspektiv

Naa gaar vi snart inn i vaar tredje uke i praksis paa Sekolah Semagnat Maju i Ipoh. Tiden gaar vanvittig fort, og opplevelsene og inntrykkene fra skolehverdagen er mange og sterke.

Det er ikke noen vanlig praksisperiode vi befinner oss i. Her maa vi selv velge hvilken klasse vi vil undervise i, og vi har selv ansvar for aa avtale timeovertagelsen med den aktuelle laereren. I begynnelsen skjoente ikke laererne helt konseptet, saa de har tydeligvis ikke faatt noe saerlig med informasjon paa forhaand. Naa har de likevel blitt litt vant til at vi er der, og alle tre har et par timers undervisning hver uke.

Vi er paa en frivillig basert skole for intellektuelt handikappede barn, og den ble opprettet tidlig paa 80-tallet. Vi visste ganske lite paa forhaand, og var spente da vi ankom skolen mandag for to uker siden. Hvordan ville vi bli mottatt? Hvor og hvordan skulle vi bo? Skulle vi ha spesielt ansvar for en klasse, enkeltelever eller alle? Spoersmaalene var mange, og svarene fikk vi etterhvert som vi beveget oss framover paa veien. Informasjonsheftet har blitt til inni hodene vaare litt etter litt.

Det har vaert en fantastisk tid. Utfordrende og full av foelelser, men fantastisk. Herlige elever full av livsglede, smil og en helt spesiell evne til aa ta vare paa hverandre, men ogsaa et skolesystem som tillater helt andre ting naar det gjelder fysisk avstraffelse enn oss i Norge. Her finner vi hele spekteret, og hele den foerste uka gikk med til aa fordoeye inntrykkene - iallefall aa forsoeke paa det.

Ganske mange av barna paa skolen har lite eller ikke spraak, og verken laerere eller elever har faatt mulighet til aa laere saa mye engelsk. Derfor har vi alternativ undervisning, for det er vanskelig aa kommunisere spraaklig naar vi ikke kan deres morsmaal. Spraaket er likevel ingen hindring, for det er utrolig herlig aa se hvor naert man kommer hverandre ved hjelp av kroppsspraak, sang og fysisk aktivitet. 'Hode, skulder, kne og taa', 'en liten and' og 'if you're happy and you know it' er populaere innslag i skolehverdagen, og det er ogsaa timene med den store balanseballen vi hadde med i kofferten.

Rektoren er et kapittel for seg selv, og det kapittelet har vi ikke kommet til riktig enda. Kort fortalt er hun en tikkende bombe, og tidligere har vi gjort det vi kan for aa faa tikkingen til aa vare saa lenge som mulig. Naa, derimot, lar vi tikkingen gaa sin gang. Eksploderer den, saa faar vi heller soerge for aa ha paa oss bombesikkert, mentalt skjold.

Vi ferierer i helgene, og denne helga har vi blitt roede som tomater, laks eller hardangerepler. Velg selv! Sola er sterk her paa andre siden av kloden, og 35-40 grader holder egentlig lenge. Personlig er jeg ganske glad for aa ha et basseng aa leke meg i, og i gaar fikk jeg mellomnavnet 'Ariel' etter mine gjentatte 'sje da! No e ae ein dupp!'. Ellers har 6-7 forskjellige folk kalt oss Chrlies Angels, og vi har faatt ca 300 spoersmaal om hvor vi kommer fra eller hvilket spraak vi snakker. De fleste har tippet tysk eller engeklsk(?!).

Takk for i dag - naa er det is!

Karen :)