På norsk jord

Så var eventyret over, og alle tre har plantet bena godt ned på den norske jorda igjen. Vi sitter igjen med en bråte inntrykk, opplevelser og minner etter den fire uker lange praksisen, og det har vært fantastisk å kunne være en del av skolehverdagen til barn med spesielle behov og utfordringer i et helt fremmed land. Det har på mange måter vært utfordrende, og dette står som et tydelig eksempel på at utfordringer vel så ofte står med positivt fortegn som med det motsatte.

Men, altså. Jeg lovet en superstjerneoppdatering i sist blogginnlegg, og jeg synes jeg skylder dere tålmodige sjeler et aldri så lite referat fra den hendelsen. Det hadde seg slik at vi var på et av våre sedvanlige besøk på et av Ipohs kjøpesentre, og da vi nærmet oss scenen ved utgangen til kjøpesenteret, hørte vi plutselig at det var noen som sang. Når vi kom enda nærmere, oppdaget vi en flokk med pressefolk, og undertegnende foreslo straks at det kunne være en lokal vri på Idol-konseptet.

Gutten sang en relativt catchy sang - jeg husker faktisk refrenget enda - og vi tre ble revet med i opptredenen. Vi sang med på det vi oppfattet, og stod egentlig ganske lett dansende på bakerste rad da det plutselig kom fra høyttalerne: "WELCOME TO MALAAAYSIA!". Artisten ropte det midt i sangen, og alle snudde seg sporenstreks mot tre jenter som ikke akkurat var anonyme der de stod hvite i huden blant en hel gjeng innfødte.

Men det var ikke slik vi ble kjendiser, selv om noen kanskje trodde poenget allerede hadde kommet.

Vi gikk nemlig opp en etasje for å kjøpe is, da vi så at det skulle være platesignering. Artisten viste seg altså å ikke bare være en lokal idol-artist, selv om heller ikke dét er bare bare, og han var tydelig en populær herremann også utover scenekanten i Ipoh. Undertegnende luktet presselunta og holdt seg i is-etasjen, mens hun sendte de to andre ned til signeringsbordet for å skaffe souvernir. De gikk ned for å kjøpe tre eksemplarer, og jeg fulgte hele seansen. Plutselig var det ikke den stakkars Sony BMG-artisten som stod i fokus - nå var det viktigste for mediefolkene å få bilder av de nordiske jentene mens de mottok autografen til fyren som egentlig var hovedperson. De ble bedt om å smile inn i alle kameraene, og artisten selv var henrykt over responsen fra utlendingene. Mulig han så for seg karriere i Norge og Europa etter en slik mottagelse, uten at jeg på noen som helst måte kan konkludere ut fra faktiske kilder.

Enden på visa var at de kom i fullt av aviser, uten at vi fikk tak i noen av dem. Artig likevel, og vi mangler ikke akkurat bevis. Jeg har faktisk et på lur, og det skal dere jammen meg få se!

Hilsen Karen reisende Mac

I bakvendtland

Vi er forsaavidt snudd opp-ned i forhold til Norge naa, og det kan virke som alt annet her i landet ogsaa staar litt paa hodet i forhold til det vi er vant til. Hele familier koser seg sammen paa smaa mopeder, og barna er gjerne den eneste paa sykkelen som koser seg med vind i haaret uten hjelm. Det maa jo vaere deilig for barnet aa slippe den ekle hjelmen, er nok den smarte tanken som ligger bak!

Siden sist har Jorunn og Tonje vaert superstjerner, vi har vaert paa en liten spoekelsesoey hvor de naglet seg selv i forbindelse med indisk festival og vi har plasket i et herlig basseng i Lumut. Alt paa noen dager. Det gaar unna, og vi opplever nye ting hver dag! I dag da vi kjoerte fra Lumut til Ipoh kjoerte vi over en meterlang iguanalignende sak, og jeg hylet.

Naa skal vi spise med ei fra skolen, men haaper aa komme tilbake superstjerneoppdatering og diverse roeverhistorier senere i kveld eller i morgen! Tenker masse paa dere hjemme!! :)

Naar ting blir satt i perspektiv

Naa gaar vi snart inn i vaar tredje uke i praksis paa Sekolah Semagnat Maju i Ipoh. Tiden gaar vanvittig fort, og opplevelsene og inntrykkene fra skolehverdagen er mange og sterke.

Det er ikke noen vanlig praksisperiode vi befinner oss i. Her maa vi selv velge hvilken klasse vi vil undervise i, og vi har selv ansvar for aa avtale timeovertagelsen med den aktuelle laereren. I begynnelsen skjoente ikke laererne helt konseptet, saa de har tydeligvis ikke faatt noe saerlig med informasjon paa forhaand. Naa har de likevel blitt litt vant til at vi er der, og alle tre har et par timers undervisning hver uke.

Vi er paa en frivillig basert skole for intellektuelt handikappede barn, og den ble opprettet tidlig paa 80-tallet. Vi visste ganske lite paa forhaand, og var spente da vi ankom skolen mandag for to uker siden. Hvordan ville vi bli mottatt? Hvor og hvordan skulle vi bo? Skulle vi ha spesielt ansvar for en klasse, enkeltelever eller alle? Spoersmaalene var mange, og svarene fikk vi etterhvert som vi beveget oss framover paa veien. Informasjonsheftet har blitt til inni hodene vaare litt etter litt.

Det har vaert en fantastisk tid. Utfordrende og full av foelelser, men fantastisk. Herlige elever full av livsglede, smil og en helt spesiell evne til aa ta vare paa hverandre, men ogsaa et skolesystem som tillater helt andre ting naar det gjelder fysisk avstraffelse enn oss i Norge. Her finner vi hele spekteret, og hele den foerste uka gikk med til aa fordoeye inntrykkene - iallefall aa forsoeke paa det.

Ganske mange av barna paa skolen har lite eller ikke spraak, og verken laerere eller elever har faatt mulighet til aa laere saa mye engelsk. Derfor har vi alternativ undervisning, for det er vanskelig aa kommunisere spraaklig naar vi ikke kan deres morsmaal. Spraaket er likevel ingen hindring, for det er utrolig herlig aa se hvor naert man kommer hverandre ved hjelp av kroppsspraak, sang og fysisk aktivitet. 'Hode, skulder, kne og taa', 'en liten and' og 'if you're happy and you know it' er populaere innslag i skolehverdagen, og det er ogsaa timene med den store balanseballen vi hadde med i kofferten.

Rektoren er et kapittel for seg selv, og det kapittelet har vi ikke kommet til riktig enda. Kort fortalt er hun en tikkende bombe, og tidligere har vi gjort det vi kan for aa faa tikkingen til aa vare saa lenge som mulig. Naa, derimot, lar vi tikkingen gaa sin gang. Eksploderer den, saa faar vi heller soerge for aa ha paa oss bombesikkert, mentalt skjold.

Vi ferierer i helgene, og denne helga har vi blitt roede som tomater, laks eller hardangerepler. Velg selv! Sola er sterk her paa andre siden av kloden, og 35-40 grader holder egentlig lenge. Personlig er jeg ganske glad for aa ha et basseng aa leke meg i, og i gaar fikk jeg mellomnavnet 'Ariel' etter mine gjentatte 'sje da! No e ae ein dupp!'. Ellers har 6-7 forskjellige folk kalt oss Chrlies Angels, og vi har faatt ca 300 spoersmaal om hvor vi kommer fra eller hvilket spraak vi snakker. De fleste har tippet tysk eller engeklsk(?!).

Takk for i dag - naa er det is!

Karen :)

Naar porten blir klatrestativ

Skolen vaar ligger i et slumstroek i byen Ipoh, og den kan uten tvil sies aa vaere den beste bygningen i hele omraadet. Etter moerkets frambrudd blir derfor porten inn til skolen laast, og den blir voktet av en snill og smilende mann hver eneste natt. Vi kommer ofte hjem fra kjoepesenteret og internettkafeen etter at det har blitt moerkt, og da maa vi rope paa mannen slik at han kommer og aapner for oss.

Denne kvelden var derimot ikke mannen aa se noen steder, og det er her Jorunn-hendelsen kommer inn.

Vi ropte forsiktig paa mannen, men var redd for at vi kunne komme til aa vekke barna som sov inne paa internatet. Klokka var naermere 24.00, og vi kunne ikke se vakten noen steder. Vi stod litt raadville utenfor porten, og trivdes ikke akkurat helt med situasjonen. Det var da Jorunn kom paa den lure ideen - nemlig aa klatre over porten. Det skal sies at porten er ganske mye hoeyere enn oss selv.

Jorunn klatret foerst, og vi andre lempet over handlenett og vesker over porten. Saa gikk Tonje over, og til sist skulle Karen klatre over muren som gjerdet inn skolen. Til naa hadde alt gaatt bra, og vi lo og var fornoeyde alle sammen. Plutselig innsaa vi at vi ikke var alene, og at en mopedist stoppet opp ved siden av oss.

- Excuse me? What are you girls doing?!?

Relativt lite hoeye i hatten forstod vi at det saa ut som vi holdt paa aa bryte oss inn, og halvveis over muren proevde vi aa forklare at vi var laerere paa skolen. SAERLIG troeverdig, sikkert! Han forsvant likevel, dog med en meget skeptisk mine, og kveldene etterpaa har den snille, smilende mannen igjen passet paa aa slippe oss inn etter endt dag!

PS: Grunnet kinesisk nyttaar har vi fri fram til onsdag, saa naa ferierer vi paa et kjempefint hotell ved havet i Penang. Faar ikke til aa legge inn bilder til bloggen, saa tekniske raad tas imot med takk! :)

Flytende busslast

Den som venter paa noe godt... (Vi har ventet paa aa komme oss inn til bloggen, og ENDELIG funket det igjen!)

Karen
Vi startet Malaysiaferden med et herlig opphold i Kuala Lumpur, og derfra maatte vi ta buss til byen hvor vi har praksis - Ipoh. Da vi ankom busstasjonen, naermet klokka seg avgangstid, og folkene rundt oss var helt ville i fletta og stressa for aa faa penger og stappe oss inn i bussen. De ropte og sprang, og fortalte oss at naa MAATTE vi komme oss inn i bussen. Neste buss ville ikke gaa foer om tre timer.

Det var bare ett problem. Jeg var helt sinnsykt tissetrengt.

Bagasjen fant plassen sin i bussen, og der satt vi. Paa forskjellige plasser i bussen og med en bussjaafoer som ikke kunne engelsk i det hele tatt. Hos meg begynte det allerede aa bli blaerekrise, og jeg trodde allerede etter 10 minutter at jeg skulle svime av bare av tissetrengthet. Vi fikk plutselig hoere at bussturen ville ta 2,5 timer, og jeg trodde jeg skulle daue av mismot og halv-panikk. For det foerste var vi paa en motorvei, for det andre var det ikke lagt inn noen stopp, og for det tredje skjoente ikke bussmannen engelsk. Jeg husker jeg tenkte at det var den mest haaploese situasjonen jeg noensinne hadde vaert i. Sannsynligvis var det det ogsaa!

Jeg proevde aa holde meg, og kunne ikke snakke. Snakking foerte nemlig til blaerespreng, saa det unngikk jeg som best jeg kunne. Jeg fikk likevel spurt Tonje om hun kunne gaa fram til sjaafoeren og forklare problemet, og det gjorde hun tvert. Hun stod der framme ganske lenge, og jeg tenkte at dette her kan ikke gaa bra. Da hun kom bakover i bussen, slo hun ut med armene og sa: -Jaja, det vil vise seg om han forstod hva jeg sa... Han hadde bare reagert med rare hodebevegelser.

Haaploesheten innhentet meg, og jeg saa ingen ende paa motorveien. Plutselig saa jeg likevel en aapning! Et skilt viste at vi naermet oss en bensinstasjon, og jeg oeynet et mikroskopisk haap. -SJE, TONJE! EITT DO-SKILT!!

Og tror dere ikke bussen sakket ned og tok av mot venstre?! Det gjorde han soeren, hakke meg. Jeg trodde jeg skulle rope ut min glede, men unnlot aa gjoere det da jeg saa at resetn av passasjerene kikket dumt paa hevrandre og lurte paa hva i helsikke sjaafoeren holdt paa med! Han stoppet, og jeg gikk smilende, fornoeyd og helt sprengt bort til stasjonen, og der fikk jeg tisset paa det styggeste, kvalmeste og beste doet jeg noengang har vaert paa!

Naar enden er god... :)

Jeg tror vi tar Jorunnhistorien i morgen, egentlig. Og etter det kommer alvoret. Det er ikke faa inntrykk vi sitter igjen med etter bare en eneste uke i praksis paa en spesialskole i Malaysia...

Karen

Digiloo, digilei - alla tittar paa mej!

Naa kan alle i Norge sette fingertuppen fin ned mot gulvet, utfoere en pekebevegelse og se ned mot bakken. Der har dere oss. Under dere. Paa andre siden av kloden. Tre hvite nordkvinner som menger seg med en blanding av indere, kinesere og malayer. Saant blir det historier av.

Vi kan ikke akkurat ta alt paa en gang, men en liten historie for hver av oss kan vi sjenke dere naar vi foerst har kommet i gang. Det startet allerede paa flyplassen i Kuala Lumpur!

Tonje
Det skal ikke stikkes under noen som helst stol at Tonje har med seg en meget stor koffert. Ikke skal det stikkes under bord eller krakker heller, for denne kofferten har baade stoerrelsen og vekten langt oppe paa den beromte skalaen. Etter foerst aa ha tatt tog(?) for aa komme til bagasjen, kom vi relativt kjapt til rullebaandet hvor koffertene vaare skulle befinne seg. Jorunn fant kofferten sin foerst, og tok den av baandet uten de store problemene. Neste koffert ut var en tidligere nevnt Tonjekoffert, og stoerrelsen og vekten bidro ikke akkurat til aa gjoere jobben med aa faa den av baandet enkel. Gigantiske (i Karen-skala) loesnegler gjorde heller ikke sitt til aa forenkle prosessen. At hele baandet var omringet av mennesker, var heller ikke saerlig gunstig.

Tonje gikk likevel loes paa oppgaven med paagangsmot og vilje. Den skal hun ha for.

Excuse me..? Excuse me...?

Folkene flyttet seg motvillig, og Tonje forflyttet seg i takt med kofferten mens hun iherdig proevde aa faa tak i haandtaket med nylimede negler. Det var ikke akkurat enkelt. Omsider fikk hun utrolig nok tak paa kofferten, men da meldte det seg straks et nytt og uventet problem. Sekken hun hadde paa ryggen inneholdt nemlig en jakke, og denne jakka var av den lange sorten. Den hadde i tillegg en blafrende snor hengende, og denne snoren bestemte seg for aa vikle seg inn i nevnte koffert. Tonje maatte dermed henge paa kofferten enda noen meter, og det var ingen som var interessert i aa hjelpe henne da de saa at koffert, Tonje og den innviklede traaden saa ut til a smelte sammen paa bagasjebaandet. Hun fikk seg likevel ut av floken etter en stund, og det utrolige er at alt dette tok i underkant av ti sekunder.

Naar enden er god...

Den historien ble saa lang at vi tar Jorunn-historien og Karen-historien i morgen! Naa har vi funnet en nettkafe, og det er masse aa fortelle om baade kulturforskjeller, nye opplevelser og kontrastfylte foelelser. Stay tuned!

NB: Overskriften er selvforklarende, og har utspring i at vi er de eneste hvite vi har sett i hele Malaysia :p

Full kontroll

Én dag og én natt igjen.

Jeg vet ikke med Jorunn og Tonje, men jeg har iallefall endevendt skap og skuffer etter sommerklær og andre duppeditter i lang tid allerede. Særlig i dag. Jeg har sjekket alt opp mot mine flotte og detaljerte lister, og har kunnet konstatere at alt er i den skjønneste orden. Kofferten aksepterte faktisk all bagasjen min, og jeg kunne smile fornøyd da jeg lukket den uten det minste problem.

Men - og dette er viktig:

Det er fortsatt én dag og én natt igjen til vi skal reise. Med andre ord har jeg altfor god tid på meg til at jeg klarer å la kofferten stå så fin og ferdigpakket som den er nå - jeg kommer garantert til å måtte dobbelt- og trippelsjekke, og trillekoffterten min vil garantert få enda mer å drasse på i løpet av de få timene som gjenstår til avreise. Jeg sier at det er kofferten som må drasse, slik at jeg beroliger den delen av meg som er redd for at jeg tar med meg altfor mye. Ganske lur tankegang, vil jeg si.

Jeg klarer snart ikke vente!

Karen